mandag 6. september 2010

Sorg


Det er ein nydeleg haustdag ute. Sola skin frå klar, blå himmel, og naturen viser seg frå si finaste side.
Alle eg møter på min veg er heilt som vanleg, men likevel er noko heilt annleis. 
Noko er frykteleg trist!

Eg kjenner tårene presse på, innimellom veldig, så det renn over over i strie straumar,
andre gongar berre som ein klump i magen eller eit tungt hjarte. Det skiftar fort, men sorga er der.
Den siste veka har eg møtt sørgande venner, som kvar slit med sitt, og som har heilt ulike typar sorger og vanskar, men likevel ufatteleg tungt å bere for den enkelte.

Denne helga fekk eg ein tung, tung beskjed, som eg måtte gi vidare til ei som står meg veldig nær, 
og som vart heilt knust av beskjeden. For henne var dette noko som er umuleg å bere, og som gjer det vanskeleg å stå på beina, vanskeleg å puste, vanskeleg å vere.
Og eg kan ingenting anna gjere enn å vere tilgjengeleg for henne.
Prøve å støtte, prøve å hjelpe - men utan å heilt vite korleis eg skal få det til.

Livet er ufatteleg brutalt. Og livet er ufatteleg urettferdig.
Eg føler at eg er i ei boble. Ei boble av lukke og kjærleik.
Og eg ber om at ikkje bobla skal sprekke.
Vil ha det slik. Trygt. Godt. Men verda utanfor sender små drypp inn til oss, og 
viser meg at brått kan alt endre seg. Før du veit ordet av det kan ulukka ramme deg eller dine. Og alt vi kan gjere med det er å vere bevisste på kva vi har her og no. Sette pris på kvarandre. Sette pris på dei gode stundene. Vere til for kvarandre, for familie, venner og andre vi møter på vår veg.

Medan eg skriv no, så renn tårene i strie straumar nedover kinna mine. Eg tenker på denne unge mannen som brått døde, og som ikkje er her meir. Eg tenker på dei som sit att. Eg tenker på alt som har vore og som ikkje kjem til å bli. Eg tenker på smila og på latteren. Eg tenker på alvoret og på moroa.
Fred over alle minna om vår gode venn.
Eg ber til Gud om at Han må gi dei nærmaste styrke og krefter til å komme gjennom dette. Og så håpar eg dei etterkvart vil sjå at det er mulig. At dei også kan sjå at himmelen er blå, at naturen er vakker, at vi som er att på jorda vil kvarandre vel og at vi treng kvarandre.

Som ei venninne med ei heilt anna sorg sa til meg i går: 
No var ho flinkare til å sjå gleda i dei små tinga, 
og legge merke til stundene når ho kjente at ho hadde det godt. 
Det håpar eg vi alle kan vere flinke til.

14 kommentarer:

  1. So vakkert du skriv. Ein veit ikkje kor godt ein har det, før ein møter sorga i døra.

    SvarSlett
  2. Kjære Guro!
    Sorg er tung å bære, men til syvende og sist så blir de fleste heldigvis sterkere av det. Det gjør godt å skrive om det og få det ut når man kjenner det som tyngst.

    Det UTROLIG godt at akkurat du kan være der for din venn.

    Stor klem fra Johanne!

    SvarSlett
  3. Uff Guro.
    Tungt å se at de som er rundt oss har det vondt, tungt å miste noen man er glad i.

    Pass gost på deg selv og dine, håper sorgen gir samhold og styrke til å komme videre.
    En god klem fra meg:)

    SvarSlett
  4. Du skriver så pent:) Fryktelig trist dette høres ut:( Tiden vil hele sårene:)

    SvarSlett
  5. En stor posjon trøst, og en liten avlegger til et hjerte er alt jeg kan tilby til deg som jeg jo ikke kjenner, men som jeg føler sterkt med akkurat nå.

    Trøst.

    SvarSlett
  6. Jeg fikk så lyst å gi deg en klem. Jeg er sikker på at det at du er der betyr mye. Ord blir så fattige i møte med sorg, men omsorgen i nærvær og handling, den hører og rører en.

    SvarSlett
  7. Det var veldig fint skrevet..
    Minner om at det er viktig å leve her og nå, nyte tiden man har sammen med de man elsker og ha tid til å bare være og kjenne etter.
    Ta vare på deg selv, klem M

    SvarSlett
  8. Sender deg en god klem!!
    Så viktig å nyte tiden, kose og ta vare på hverandre! Ønsker deg og dine venner masse varme i tiden fremmover.

    klem

    SvarSlett
  9. Et smukt og hårdt indlæg.. Tak for påmindelsen.. Vi tager alt for mange ting for givet i en travl hverdag og glemmer alt for ofte at nyde og sætte pris på det vi har i evig bestræbelse på at nå mere..
    mange tanker herfra...

    SvarSlett
  10. Åh, du har så rett. Lykka er utrolig skjør - og noen ganger føler jeg at jeg må liste meg litt rundt i livet så det ikke sprekker. Og det blir jo ikke bedre av å få barn - de gir oss jo så mye, men samtidig er det så mye mer å være redd for! Vi får takke for alle de gode dagene vi får, og så får vi håpe vi har styrke til å ta de vonde om de kommer.

    SvarSlett
  11. Et indlæg fra hjertet. Et trist hjerte, men et hjerte, der lever.

    Jeg lå netop her til aften og aede min store søn på 8 år over håret. Han græd og var bange for at min mand og jeg skulle dø. Jeg kunne ikke gøre andet end at sige til ham, at der er lang tid til vi skal dø (selvom ingen ved det), og at jeg elsker ham.

    Jeg gør, hvad jeg kan for at nyde øjeblikkene med de mennesker jeg elsker.

    Det må vi alle gøre.

    Tak for dine ord og tanker.
    KH Puk

    SvarSlett
  12. så fint du skrive.. utroligt trist å lesa. d komme så plutseligt å e så endeligt.. å jør så vondt..
    E viktigt å veda ka ein har ja å setta pris på d t einkver tid <3
    klem june

    SvarSlett
  13. Det har vore nokre tunge dagar her òg. Godt å kunne legge alt i hendene til han som har omsorg for oss alle saman.

    Stor klem...

    SvarSlett
  14. Så sterkt å lese, så inntrykk det gjør, og en påminnelse om å ikke ta livet for gitt. Livet er en gave , selv om det noen ganger gir oss litt vel store utfordringer! Jeg håper du opplever å få den styrke du trenger, og at både du, venninnen din og de andre rundt deg som har det vanskelig kan kjenne at dere blir bært gjennom en vanskelig tid! Det er i min bønn!

    Klem fra Ingvild

    SvarSlett



blogger template by lovebird